På trening og tur med Svanen

Julenissen kom noen dager tidligere til meg i år! Har jeg vært så snill? Tvilsomt. Det er vel heller at Brynje har levert masse bra sportsundertøy og jakker til Mt. Everest ekspedisjonen 2008. I alle år har mine ekspedisjonsvenner og jeg brukt Brynje helt innerst mot kroppen og som mellomlag for å isolere mot kulde både vinter, høst, vår og sommer - i norske fjell, høye fjell, lange skiturer, sykkelturer og ellers på kalde dager.



Derfor er den norske Mt. Everest ekspedisjonen 2008 kjempeglade for å ha fått Brynje med på laget som leverandør av undertøy, mellomlag, luer, balaklava og trekking-jakker. Det vil bety at vi skal holde oss tørre og varme innerst mot kroppen noe som er svært viktig når gradestokken kryper nedover.

Trekking-jakkene er Brynje Antarctic; den beste ull med vindbeskyttelse i front og foret med Super Thermo netting. Disse jakkene er perfekte for å reise med, gå turer i greit vær og bruke som varmejakke i teltet på kveldene. Når vi skal gå sakte høyt opp på Mt. Everest er det viktig å ha klær som holder deg varm. Vi går nemlig så sakte at vi ikke klarer å gå oss særlig varme. Derfor vil vi bruke Brynje nettingundertøy innerst mot kroppen. Det lar kroppen få luft og den kan få puste. Utenpå nettingundertøyet vil vi bruke Brynje Arctic som bygger på nettingprinsippet med en kombinasjon av ull og Meraklon garn. Når vi har Brynje innerst og dun ytterst vil vi holde oss varme nesten uansett temperatur.

Så stor takk til Brynje som har levert oss en kjempestor eske med "goderi" for tur- og treningsfolk!

Det har i klatremiljøene i lang tid versert ulike rykter om klatretillatelser til Mt. Everest i 2008. Bakgrunnen for alle ryktene og diskusjonene er at Kina i 2008 skal arrangeres de olympiske leker i Beijing. Kineserne har en meget spesiell fakkelstafett for den olympiske ild. Den olympiske ilden skal nemlig fraktes opp til toppen av Mt. Everest i mai neste år, på samme tid som alle ekspedisjonene normalt også er på nordsiden av fjellet.

De første ryktene som gikk om klatretillatelser og kineserne var at det skulle bli kun utdelt et begrenset antall tillatelser, og at det kun var de store operatørene som skulle få lov til å ha ekspedisjoner på nordsiden. Så endret ryktene seg til at det ikke vil bli delt ut noen klatretillatelser på nordsiden våren 2008. Kort tid etterpå kom det en melding på Explorersweb om at myndighetene i Nepal og Kina hadde blitt enige om å utdele klatretillatelser både på nord- og sørsiden. Det ville bli noen restriksjoner på nordsiden, men de store operatørene skulle få ha sine ekspedisjoner som normalt.

Det aller siste nytt er at kineserne plutselig likevel vil stenge Mt. Everest fra nordsiden i den kommende vårsesongen. De vil tydeligvis ha området for seg selv og sikre at ingen internasjonale ekspedisjoner ?hindrer? den olympiske ild på vei opp mot toppen av verden. Flere av de ledende ekspedisjonslederne fra ulike operatører har nå reist til Beijing for å diskutere situasjonen med myndighetene i Kina. Utfallet av disse møtene er ikke kjent på nåværende tidspunkt.

Uansett så har denne usikkerheten med klatretillatelser medført en betydelig risiko for alle planlagte ekspedisjoner til nordsiden av Mt. Everest vårsesongen 2008. Erfaringene med de kinesiske fjellmyndighetene i Tibet er heller ikke alltid like positiv. Det er ikke noen automatikk i at et papir med klatretillatelse utstedt av myndighetene i Beijing, er like mye verdt hos de militære offiserene i Tibet. Spørsmålet som den norske Everest-ekspedisjonen må stille seg er om vi er villig til å ta denne risikoen. Foreløpig har vi ikke konkludert. Det er mulig at det beste er rett og slett å utsette ekspedisjonen til våren 2009.

De siste årene har antall personer som forsøker seg på Mt. Everest stadig økt. I 1970 var det litt over 50 klatrere på fjellet, mens det i 1985 var nesten 200 i basecamp enten på nord- eller sørsiden. De siste vårsesongene på Mt. Everest har om lag 1 500 personer per år prøvd å nå toppen av verden, enten fra sørsiden (Nepal) eller nordsiden (Kina/Tibet). I følge statistikken har over 450 av disse klatrerne nådd toppen hvert eneste år. Det betyr at det er rundt 30 prosent sannsynlighet for å nå toppen, uavhengig av alder og kjønn og tidligere erfaring. Nå er grunnlaget for statistikken meget god og solid takket være en person, nemlig Ms Elizabeth Hawley.

Det begynte med den amerikanske Everest-ekspedisjonen i 1963 og jobben hennes som korrespondent for Reuters, og siden har hun intervjuet nesten samtlige klatregrupper som har passert gjennom Kathmandu. Hennes sirlige noteringer av detaljer om alle klatregrupper som prøver seg på de ulike fjellene i Himalaya, har blitt gjort tilgjengelig via en database, kjent som The Himalayan Database (http://www.himalayandatabase.com). Dermed har det også vært mulig å regne ut den teoretiske sannsynligheten for å nå toppen av verden, samt analysert effekten av alder og kjønn på suksess og død på Mt. Everest.

De første ekspedisjonene til Mt. Everest ble gjennomført i 1920-årene. I 1922 ble det rapportert om 7 døde, mens i 1924 døde 4 klatrere i forsøkene å nå toppen. Alle disse ekspedisjonene ble gjennomført fra nordsiden (Tibet). Det var i 1949 at Nepal overraskende åpnet landet sitt for utenlandske klatrere og dermed en mulighet for å nå verdens tak via sørsiden. Allerede i 1921 hadde George H. Leigh Mallory rapportert om at en mulig rute til Everest kunne være gjennom Khumbu Icefall. Så allerede i 1950 reiste noen klatrere inn i Khumbu-dalen i Nepal for å undersøke mulighetene for en rute opp til toppen.

Da Nepal ble åpnet for utenlandske ekspedisjoner ble samtidig Tibet okkupert av Kina. De kinesiske myndighetene stengte grensen for utlendinger og ruta som gikk fra nordsiden ble stengt. Dermed ble Mt. Everest første gang besteget fra sørsiden, via Khumbu Icefall, 29. mai 1953 av Tenzing Norgay og Sir Edmund Hillary.

I 1979 åpent Kina igjen grensen for at utenlandske klatrere skulle få adgang til rutene i Tibet, og allerede i 1980 var det to vellykkede ekspedisjoner fra nordsiden til toppen av Mt. Everest (japansk gruppe og solo av Reinhold Messner). I 1985 ledet Arne Næss jr. den første norske ekspedisjonen til Mt. Everest, og seks nordmenn kom seg opp på verdens tak. Ekspedisjonen til Arne Næss jr. besteg fjellet fra sørsiden. Frem til i dag har 24 nordmenn stått på toppen av fjellet og av disse er det to kvinner (Randi Skaug og Cecilie Skog).

I fagtidsskriftet Biology Letters utgave 3/2007, har forskerne Huey og Salisbury sett på et utvalg av 2 211 klatrere i perioden 1990 - 2005 på Mt. Everest basert på Ms Elizabeth Hawley notater. I dette utvalget er det kun klatrere som prøver seg på verdens høyeste fjell for første gang. Utvalget omfatter også kun rene ekspedisjonsmedlemmer og ikke bærere eller høyde-sherpaer. De har i sin artikkel kun analysert data for vårsesongen. Dette på grunn av at vårsesongen er hovedperioden for alle ekspedisjonene til Everest, nesten 8 av 10 ekspedisjoner skjer om våren. Aldersspredningen i utvalget er fra 15 (det er ungt til å forsøke seg på Everest!) til 69 år, men rundt halvparten av klatrerne er mellom 31 og 43 år. Nesten 90 prosent er menn (!), men kvinneandelen er svakt økende de siste årene. Det er kun 38 prosent av klatrerne som hadde erfaring fra noen av de tretten andre fjellene over 8 000 meter i Himalaya.

Av de 2 211 klatrerne som var med i utvalget kom 30,7 prosent til topps og oppnådde suksess. Dessverre var det 1,5 prosent som omkom enten på vei opp eller ned. Det er absolutt verdt å merke seg at sannsynligheten for å dø øker dramatisk for de som står på toppen. Av de som står på toppen er det 2,4 prosent som dør på vei ned, og suksess er plutselig blitt snudd til en forferdelig tragedie.

Det var ingen signifikant forskjell mellom kjønnene når det gjaldt sannsynligheten for å nå toppen, men alder har en viss betydning. Frem til fylte 40 år var det ingen vesentlig endring i sannsynligheten for suksess, men etter fylte 40 år falt sannsynligheten dramatisk med økende alder. De over 60 år har mindre enn 20 prosent sannsynlighet for å komme helt opp til verdens tak, mens en 35-åring kan regne mellom 35 og 40 prosent sannsynlighet for sin suksess.

Når det gjelder sannsynligheten for å dø, er den temmelig lik for alle aldre inntil fylte 60 år. Så øker sannsynligheten for å omkomme vesentlig. I utvalget til forskerne er det faktisk slik at de over 60 år har omtrent tre ganger så stor risiko for å omkomme som yngre klatrere (5 prosent mot 1,5 prosent). Forskjellen i alder blir enda mer synlig når forskerne så kun på dem som stod på toppen. Da var sannsynligheten for å dø ca. 25 prosent for klatrere over 60 år, mens yngre klatrere har i gjennomsnitt 2,2 prosent risiko for å omkomme.

Når forskerne forteller oss at 60-åringer har bemerkelsesverdig høyere sannsynlighet for å omkomme, så tror jeg at forskernes statistiske modell overvurderer denne sannsynligheten en god del. Problemet med å fastslå sannheter for personer over 60 år blir vanskelig når antall 60-åringer i utvalget til forskerne er svært begrenset.

Det er også verdt å merke seg at klatrere med erfaring fra andre høye fjell i Himalaya har økt sannsynlighet for suksess (39 prosent mot 26 prosent). Derimot opplever ikke erfarne "fjellfolk" noe lavere sannsynlighet for å omkomme, men faktisk en marginal høyere sannsynlighet enn uerfarne klatrere.

Artikkelen i Biology Letters var ikke første gang Huey og Salisbury har analysert informasjonen som Ms Elizabeth Hawley har notert. I American Alpine Journal 45 fra 2003 har de to forskerne ? med spesiell interesse for trekking og klatring i Himalaya - studert data fra perioden 1980 til 2002. Bakgrunnen for å starte utvalget i 1980 var at det siden 1980 har vært mulig å velge å gå mot toppen fra både Kina (Tibet) og Nepal. I perioden var det 5 218 klatrere som prøvde å nå toppen av Mt. Everest fordelt på 627 ekspedisjoner (merk at en god del kinesiske ekspedisjoner er utelatt på grunn av usikkerhet om hvem som er klatrere og sherpaer).

I analysen som er gjengitt i American Alpine Journal er det nesten 27 prosent av klatrere som når toppen fra nordsiden, mens det er 34 prosent som klarer det fra sørsiden. Det finnes også noen andre ruter mot toppen, men det er svært få som prøver seg på disse. Av de som har prøvd utradisjonelle ruter mot toppen er det kun 9 prosent som har suksess. Et interessant funn er at det ikke er noen sammenheng mellom suksess på nordsiden og sørsiden i samme år. Det innebærer at et år kan det være mange som når toppen fra for eksempel sørsiden, men nesten ingen fra nordsiden eller vica versa.

Basert på hva media skriver om Mt. Everest blir en ofte ledet til å tro at klatring på verdens tak er svært farlig med stor sannsynlighet for å omkomme. I perioden 1980 til 2002 omkom 91 klatrere og 38 høydesherpaer, det vil si om lag 1,7 prosent av samtlige klatrere som prøvde seg på fjellet. Huey og Salisbury finner ingen signifikant forskjell på antall omkomne på de to tradisjonelle rutene mot toppen. Det har vært 1,8 prosent som har omkommet på nordsiden og 1,4 prosent på sørsiden av fjellet. Risikoen ved å velge en utradisjonell rute er derimot signifikant større enn på de tradisjonelle rutene; 2,4 prosent.

Til sammenligning viser statistikk fra Mt. McKinley (6 193 moh.) i Alaska for perioden 1990 til 2000 at 0,2 prosent av klatrerne omkom, mens for perioden 1954 til 1994 har nesten 4 prosent av klatrerne på K2 (8 611 moh.) i Kina/Pakistan omkommet. Det innebærer at Mt. Everest er farligere enn Mt. McKinley, men mindre risikofylt enn K2. I tillegg bør det tas med at klatrere som reiser til K2 normalt er bedre trent og med mer erfaring enn de som prøver seg på Mt. Everest. Dette på grunn av at K2 er et meget teknisk vanskelig fjell å bestige og at det ikke arrangeres kommersielle turer til fjellet.

I en sammenlikning med dødsfall på Mt. Everest kan det også være interessant å se på hyppigheten av dødsulykker i en annen risikosport, nemlig fallskjermhopping. Norsk Luftsportforbund oppgir at det er ca. 1 800 lisensierte fallskjermhoppere i Norge og at disse i gjennomsnitt utfører rundt 45 fallskjermhopp i året (statistikk kun for Norge, mange utfører også fallskjermhopp i utlandet som ikke blir loggført i Norge). De mest aktive fallskjermhopperne utfører nok opp mot 900 fallskjermhopp i året, men disse personene er også de som er involvert i færrest ulykker. Siden 2004 har det ikke vært noen som har omkommet under fallskjermhopping, men i årene før 2004 sier statistikken at det skjer en ulykke med tragisk utfall per år. Så anslagsvis kan vi anta at det skjer ett dødsfall per 190 000 fallskjermhopp, eller at i gjennomsnitt skal en lisensiert utøver holde på i 760 år før det går galt. Det bør altså være langt tryggere å holde på med fallskjermhopping enn klatring på Mt. Everest.

Det er også interessant å se på hva som blir rapportert som årsakene til dødsfallene på Mt. Everest. I statistikken fra The Himalayan Database skiller de mellom samtlige dødsfall i klatreperioden før og etter toppforsøket, og dødsfallene som skjer på toppforsøket (enten på vei opp eller ned fra toppen).

Årsakene til de fleste dødsfallene som skjer alle andre dager med unntak av på "summit-day", er skred, fallende is og steinsprang (54 prosent), mens fallulykker står for 27 prosent. AMS (Acute Mountain Sickness) eller høydesyke står for kun 5 prosent, men nå kan for eksempel fallulykker også skyldes at klatreren er på vei inn i et stadium av AMS. Utmattelse står for kun 1,5 prosent. 

På "summit-day" er det rene fallulykker som er årsaken til de aller fleste dødsulykkene, med nesten 49 prosent. Det er ingen rapporterte omkomne på toppdagen på grunn av skred, fallende is og steinsprang. Utmattelse forklarer 14 prosent av dødsfallene, mens kuldeeksponering og frostskader forklarer 19 prosent. Igjen er AMS veldig sjelden årsak til at noen omkommer (5 prosent), men det er absolutt mulig å tro at forstadier til AMS kan bety utmattelse, frostskader eller svimmelhet som medfører et fall med dødelig utfall.

De funnene som forskerne rapporterer om er interessante. Det er heller ingen grunn til å tvile på datagrunnlaget og analysene. Enhver klatrer som vil prøve seg på Mt. Everest (eller et annet høyt fjell) bør studere tallene og tenke igjennom hva det innebærer, først og fremst med hensyn til risiko og mulighetene for ikke å komme levende hjem igjen. Forskerne konkluderer med at sannsynligheten for suksess og død er uavhengig av kjønn, men veldig påvirkelig (sensitiv) for alder. Det er først og fremst de unge (under 40 år) som opplever suksess på Mt. Everest.

Et lite savn ved analysen til forskerne er at de ikke har kontrollert for hvem som bruker ekstra oksygen fra flasker for å komme til toppen mot de som går uten ekstra oksygen. Bruk av ekstra oksygen gjør det garantert lettere å komme til topps og levende ned igjen. Det er ikke få historier fra fjellet om klatrere som har gått tomme for oksygen på vei ned fra toppen, og så omkommet. I statistikken for Mt. Everest er det rundt 5 prosent som ikke har med seg ekstra oksygen.

Siden 2000 har antall klatrere som reiser til Mt. Everest økt dramatisk. Dette blir ofte forklart med at det er stadig flere i den vestlige verden som har bedre økonomi og dermed større muligheter for å realisere en drøm. Derfor har også antallet selskaper som arrangerer "pakketurer" til Mt. Everest økt betraktelig. Ved å ta noen raske søk på internett finner vi fort 12 selskaper som alle tilbyr ekspedisjoner til Himalaya. Det er nok ikke alle selskapene som tilbyr like god sikkerhet og erfaring som noe av de selskapene som har drevet i denne bransjen i mange år. Og når prisen på "pakketuren" har blitt en viktig faktor for flere klatrere, så er det kanskje ikke så overraskende at en del elementer som reduserer risikoen blir "glemt" av turoperatørene.

I vårsesongen 1996 omkom hele 15 mennesker på Mt. Everest, og 5 av disse omkom 10. mai. Hittil er dette det verste ulykkesåret og enkeltdag på fjellet. De som omkom den tragiske dagen 10. mai var blant annet de erfarne guidene (og eiere av to selskaper som arrangerte ekspedisjoner) Rob Hall og Scott Fischer. Dødsfallene denne våren medførte at andre ekspedisjonsledere og guider begynte å tenke annerledes. Det ble for eksempel ekstremt viktig å få gode og pålitelige værmeldinger med langtidsvarsel for området rundt Mt. Everest, og samarbeid mellom de ulike ekspedisjonene med å få lagt ut faste tau og stiger langs ruta. Russel Brice med erfaring fra Himalaya siden 1974 ble en pådriver for dette arbeidet, og i dag kalles han med rette "Himalaya-sjefen" i klatremiljøet.

Gjennom erfaring og samarbeid på tvers av ekspedisjoner og med betydelig innslag av pålitelige værmeldinger, har antall dødsfall falt på Mt. Everest. Men sikkerhet koster penger! De store og seriøse selskapene, blant annet Himalayan Experience under ledelse av Russel Brice, ble nødt til å legge på prisen ut til klientene. Derfor har det vært mulig for andre selskaper å konkurrere med de seriøse selskapene på pris, men de kan ikke konkurrere på sikkerhet!

Uten å ha vitenskapelig belegg for konklusjonene, så synes det å ha vært en tendens til at mange av dødsfallene på Mt. Everest de siste årene skjer i mer uorganiserte grupper eller hos de mindre selskapene. Det har så langt aldri vært dødsfall blant klatrerne til Russel Brice, men han mistet en sherpa i vårsesongen 2006. Og Russel Brice er knallhard mot sine klienter; han fører ikke opp noen klienter mot toppen uten at de er i fysisk god nok form eller har tidligere erfaring fra fjell og klatring. I mindre selskaper kan det virke som om bare du har penger nok, så skal du jaggu få prøve deg på å nå toppen av verden.

Når jeg nå skal reise til Mt. Everest var det en klar forutsetning for meg at turen måtte organiseres slik at vi inngår i den store ekspedisjonen til Russel Brice. Ved å være en del av et opplegg som prioriterer sikkerhet og helse i så stor grad, er sannsynligheten for et tragisk utfall også redusert til et minimum. Gruppen av nordmenn som reiser ned til Mt. Everest i vårsesongen 2008 har også prioritert sikkerhet på den måten at vi betaler ekstra for nok oksygenflasker til toppforsøket, legger inn mange nok dager til akklimatisering og skal på forhånd trene på klatring. Hittil har ingen nordmenn omkommet i Himalaya og heller ikke i 2008 skal det skje!

Jeg tenkte at det var på tide å fortelle litt om hvordan jeg trener for tiden. De siste ukene har jeg fått trent ganske bra - er meget fornøyd med innsatsen. I all hovedsak har det vært ren kondisjonstrening, men har også de to siste ukene begynt med styrketrening på SATS.

Først og fremst er det terrengsykling og løping i skog/mark som har vært hovedaktivitetene. Det har blitt mange lange og flotte høstturer i Nordmarka. Jeg har i år lagt inn noen flere lange løpeturer (med gåing i de bratteste bakkene). Løping for en syklist er ikke helt enkelt; til tider føler en seg som en hvalross på land, litt klossete og mistilpasset. Heldigvis passer jeg på å løpe i områder hvor ikke mange andre ferdes, dog med unntak av at jeg forrige lørdag var med skigruppa i Rye på deres løpetur i Lillomarka (2t20min). Det var uansett en god opplevelse med mange hyggelige klubbvenner i Rye.

I tillegg til å løpe og sykle har jeg flere ganger trent litt "annerledes", det vil si at jeg har gått tur fra Bogstad badeplass til toppen av Wyllerløypa (grusveien). Med på turen har jeg bært en sekk på litt over 30 kg på ryggen og trukket to bildekk etter meg (se bildet under).



Jeg kan love dere at dette er tungt og slitsomt! I de brattene bakkene blir det særlig leggene som får gjennomgå. Tanken bak treningen er at kroppen skal bli vant til å slite på denne måten. På vei mot toppen av Mt. Everest bærer vi aldri så tungt, men på det annen side er det langt mindre oksygen på den høyden enn i området rundt Wyllerløypa og Tryvann. Derfor er det lurt å la kroppen få merke slitet med kjempetung sekk og mye motstand ved bildekkene her hjemme. Dagstursekken kjennes dermed mye lettere ut når jeg er på Mt. Everest.

Til uken har jeg skal jeg begynne med litt gåing/løping i tribunen/trappene langs unnarennet i Holmenkollen, og kanskje med en sekk på ryggen (men ikke 30 kg!).   

Ved siden av kondisjonstreningen har jeg begynt å trene styrke for overkroppen. Jeg har aldri prioritert slik trening så mye tidligere, men nå skal jeg trene styrke to ganger i uken. Spesielt blir det viktig å trene mage, øvre og nedre rygg og skuldre. Dette er områder som skal få "juling" på vei opp mot verdens tak. 

Til helgen reiser Mt. Everest gjengen til fjells. Vi skal samles for å planlegge, prate sammen og trene. Treningen på samlingen blir mye gåtur, litt brevandring og kanskje klatring. Det har kommet snø i fjellet så det begrenser kanskje klatringen litt. Så jeg får oppdatere bloggen når jeg har kommet hjem til uken.

Flere har også spurt etter "program" for Everest-turen. Dette er ett av de punktene gjengen skal diskutere i helgen. Så det er antagelig ikke lenge før jeg kan presentere en oversikt over planen for å erobre verdens tak våren 2008. Følg med!

Kathmandu er som regel utgangspunktet for alle klatrere og fjellvandrerne som skal til Himalaya. I denne byen myldrer det av aktivitet tidlig på våren og høsten av fjellfolk som enten skal på trekkingtur eller på ekspedisjoner til høye fjell. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at Kathmandu flommer over av butikker som selger fjellutstyr og -klær til svært rimelig priser, men vær klar over at mye av dette ikke er ekte varer. Og byen har ufattelig mange "vannhull" for klatrere og fjellfolk til å møtes for å prate - eller skryte - av tidligere ekspedisjoner og bragder.

Alle turister samles i Thamel. Det er et lite område i Kathmandu med utrolig mange hoteller, restauranter, puber og butikker med fjellutstyr. Se et kart over Thamel på følgende link http://www.lirung.com/map/map_thamel/Thamel_Map_e.html. Gatene i Thamel er trange og biler, rickshawer (sykkeltaxi), motorsykler og gående myldrer sammen. Det er tuting nesten døgnet rundt! I Thamel finner du også mange internettcaféer, bokhandlere og bakerier. På enkelte gatehjørner står også selgere av hasj og andre stoffer. Altså er det et tilbud til nesten alle her.

Vi var innom flere templer og hellige bygninger, reiste ut til Bhaktapur og så likbrenningen langs elva. Inntrykkene ble mange og sterke. Vår ankomst til Kathmandu skjedde samtidig som det var en kvinnefestival i byen. Alle kvinnene var kledd i røde klær og et tempel var avstengt for menn slik at kun kvinnene fikk komme inn. Utenfor tempelet danset og sang kvinnene, så vi fikk virkelig oppleve en helt annen kultur enn den norske. Morsomt.

Når vi vandret rundt i Kathmandu ser en også mye fattigdom og urene forhold. Vi er i et område med stor fattigdom og lav levealder. Det er ufattelig trist å se mye av denne fattigdommen og en får så lyst til å hjelpe alle, men det blir en nesten umulig oppgave. Trøsten må være at vi som turister til Nepal legger igjen penger som kanskje kan komme de aller fattigste også til gode. Men midt oppi denne fattigdommen, så var det alltid masse smil og glede fra lokalbefolkningen. Overalt så vi bare smil på voksne og barn. Og særlig barna var utrolig sjarmerende. De hadde ingen leker eller dyre PC-spill, men det virket ikke som de klaget av den grunn.

Midt i den norske valgkampen hvor vi diskuterer bruken av milliarder kroner og krav om lavere skatt og enda mer velferd til deg og meg, så tror jeg mange i Norge hadde fått et litt annet syn på velferd og skattebetaling med en reise til Nepal. Etter å ha vært i Afrika i 2002 og Nepal og Tibet i fjor, så har i hvert fall jeg tenkt meget annerledes på min egen velferd her hjemme på oljeberget.

Jeg lengter tilbake til Kathmandu, Thamel og hotell Nirvana. Det skal bli spennende å møte denne fantastiske byen igjen til neste år når reisens mål er Mt. Everest!  

Lørdag 18. august, rett før klokken 10, stod min far og jeg klare til start ved Tjugen i Loen. Foran oss i startfeltet var det ca. 500 deltakere i konkurranseklassen i Skåla Opp (se www.skaala.no). Allerede fra klokken 08 hadde nesten 600 mosjonister begynt å gå oppover mot Skålatårnet, så det var mange folk ute på tur denne dagen. Natt til lørdag hadde min far og jeg sovet i telt på Tjugen camping, og vi hadde flere ganger våknet av at regnet trommet voldsomt på teltduken. Flere ganger tenkte jeg at dette kom til å bli en vanvittig vått og kald tur til toppen. Derfor var vi svært glade lørdag morgen når regnet gav seg. Faktisk var været overraskende bra med oppholdsvær og svake tendenser til litt blå himmel og sol øst for oss rett før start.

Skåla ligger som sagt ved Loen i Sogn og Fjordane, ikke langt unna Stryn. Starten i Skåla Opp skjer på et jorde rett ved Tjugen camping som ligger 28 meter over havet. Distansen opp til toppen av Skåla er på 8,2 km, men til gjengjeld er det 1820 meter rett opp (Skålatårnet ligger på 1848 moh). Det betyr en gjennomsnittlig stigning på 22 prosent! Enkelte partier har en stigning på opp mot 35 prosent. Det er meget bratt. For å sammenlikne det med noe, så er for eksempel gjennomsnittlig stigning fra Gressbanen til Frognerseteren knappe 6,3 prosent (distanse på litt under 5 km), eller tenk på Wyllerløypa i Oslo som i gjennomsnitt har en stigning på ca. 18-20 prosent med de bratteste kneikene på ca. 30 prosent. Se også løypeprofil for Skåla Opp på et tidligere innlegg i min blogg.

Selv om det er bratt så starter konkurransefeltet i stor fart. Vel, de første tusen meterne er det relativt grei stigning samtidig som traseen går på en skogsbilvei. Nå stilte jeg meg opp sammen med min far ved startmerket som markerte sluttid på 2 timer. Det var en liten tabbe sett i etterkant. Foran meg står det nemlig mange løpere som nok ikke er i stand til å løpe (eller rettere sagt gå) på en sluttid rundt 1t40min eller 1t50min. Det innebærer at jeg må passere mange og på flere steder blir det fort kø. Kø som bremser utgangshastigheten en god del. Kanskje sparte jeg krefter til senere i løpet? Javel, men likevel tror jeg at tidstapet i begynnelsen ble for stort og det er ikke lett å ta inn igjen tapt tid når stigningen er opp mot 35 prosent etter 6 km.

Etter Skålavatnet er det mye klyving på store steiner, men også noen steintrapper. Jeg hadde en følelse av at steinene var glatte, men mange rundt meg spratt av gårde på steinene. Rett før drikkestasjonen etter Skålavatnet prøvde jeg å løpe litt i noen steintrapper. Det medførte at jeg fikk skikkelig "føling" med leggene mine, nesten litt krampe. Raskt fant jeg ut at gange var eneste riktige.

De siste steintrappene opp mot toppen begynner etter 6,4 km på 1350 moh. Jeg passerte etter 1t39min. Akkurat her så jeg Oddvar Brå, som var på vei ned. Han så uforskammet sprek ut. Fortsatt holder tydeligvis skikongen seg i god form! Oddvar var et stort idol for meg når jeg var barn og jeg holdt på med litt langrennskonkurranser.

Nå var været skikkelig ruskete med snø/sludd i lufta og iskald vind. Steintrappene var i tillegg glatte, så det gjaldt å passe på balansen. Det er ufattelig langt fra 8 km merke til målstreken. Leggene var vonde og ryggen sliten, men det er bare å fortsette i raskt tempo. Passering av mållinjen skjedde etter 1t55min06sek og det var ufattelig herlig. Sulten, tørst og kald kom jeg meg over mållinjen og mottok min Skålamedalje. Sekken ble så kontrollveid til 3,2 kg (krav om minst 2,5 kg). Nå gjaldt det å finne frem varme og tørre klær fra innerst til ytterst. Det ble en iskald skifteseanse ved siden av Skålatårnet. Fingrene mine ble nesten ubrukelige etter kun noen få minutter. Men jeg mobiliserte krefter til å kle av meg og ta på de tørre klærne.

Så gikk jeg mot mållinjen igjen for å se etter min far. Heldigvis slapp jeg å vente lenge. Med kun 1-2 grader på toppen og kraftig vind var de effektive kuldegradene iskalde. Min far gikk opp til Skåla på 2t11min, så jeg var meget imponert over innsatsen. Nå måtte jeg hjelpe en iskald far med å få skiftet til tørre klær. Han var temmelig sliten og i denne temperaturen så jeg raskt hvor lett det er å bli lettere apatisk.

Etter skifteseansen begynte vi turen ned til Tjugen. Vi gikk raskt nedover uten stopp. Været og temperaturen var bedre lengre ned. Etter hvert kom kroppstemperaturen tilbake og det føltes egentlig ganske bra. Og heldigvis fikk vi også litt utsikt over Loen og fjorden.

Oppsummert:

Skåla Opp er en fantastisk tur! Det er knallhardt å gjennomføre på 2 timer eller bedre. Jeg er i dyp beundring for de som klarer dette på tider rundt 1t40min eller bedre. Og også vinneren i klasse M70+ som kom opp på ca. 1 minutt dårligere tid enn meg. Tar også med at jeg med min tid hadde blitt nummer tre i klassen K50-54 år. Tiden til vinneren i kvinneklassen, Anita Håkenstad Evertsen, ble 1t20min43sek, mens Jon Tvedt vant herreklassen på 1t08min39sek. Begge to satte nye løyperekorder.

Pulsutskriften min viste at gjennomsnittspulsen var 159 slag i minuttet og maksimalpuls underveis var 168 slag i minuttet. Jeg har ca. 186-189 slag/min i maksimalpuls. Tester på sykkel viser at jeg har terskel på ca. 173 slag/min, men jeg tror at terskelen er noe lavere ved løping. Det som overrasket meg når jeg ser på pulsutskriften er at det er veldig lite variasjon i pulsen underveis. Pulsen kom opp i 155 slag/min etter tre minutter, og den var ikke under 150 slag/min etter de første tre minuttene.

Vel, jeg tror nok ikke at jeg har deltatt i min siste Skåla Opp. Dette fristet så absolutt til gjentagelse. Men da skal jeg trene mer i bratte trapper, for eksempel i Holmenkollen. Rask gange i slike trapper tror jeg kan være meget nyttig trening.

Til slutt må jeg også legge til at arrangementet ble gjennomført prikkfritt av arrangøren! Skåla Opp fortjener enda større oppmerksomhet enn arrangementet allerede får.

Mot slutten av mars neste år er det stor sannsynlighet for at jeg er på vei mot Himalaya. Det er en drøm som nå er i ferd med å realiseres. Drømmen tok til i 1985 når den første norske Everest-ekspedisjonen under ledelse av Arne Næss jr. stod på toppen av verdens høyeste fjell. For en 15-åring som likte fysisk aktivitet og fjellturer ble dette noe som brant seg inn i hjernebarken.

En ekspedisjon til en 8000-meter (det er kun 14 fjell over 8000 meter) er en stor utfordring, men først og fremst er en slik tur en fantastisk naturopplevelse uten sidestykke! De fleste går turer i nærområdet sitt, mens mange reiser til for eksempel Jotunheimen eller Rondane. De som virkelig liker fjell forsøker seg kanskje med noen turer i Alpene eller blir med på en trekkingtur i Nepal. De aller ivrigste og mest ihuga fjellfantene begynner kanskje å samle på noen av de sju høyeste fjell på hvert kontinent, mens de ekstreme av disse igjen begynner på 8000-metere og dermed Everest.

Det som er poenget er at veien fra noen turer i nærområdet til Everest er en naturlig utvikling. Everest blir ikke første trinn, men er en naturlig prosess hvor en har gått gradene. Jeg har nå gått gradene fra Kikuttoppen i Nordmarka og Galdhøypiggen via Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.), Elbrus i Russland (5642 moh.), Aconcagua i Argentina (6962 moh.) til Cho Oyu i Himalaya (8201 moh.). Så nå er neste steg Mt. Everest (8850 moh.) og det er et naturlig trinn opp fra turen til Cho Oyu i 2006.

Lørdag 23. juni kl. 07 startet Rye Expressen i Trondheim med stor fart ut av torget. Retningen var kun sørover og mot Oslo. Målet var seier igjen - og gjett om det ble seier! For sjette gang på rad vant Rye Expressen denne store kraftprøven - tidligere kjent som Den Store Styrkeprøven.

Vel, jeg hadde en superdag denne lørdagen. Formen var så god som den skal være etter å ha trent mot Styrkeprøven siden oktober i fjor. Allerede i Heimdalsbakken noen få kilometer ut av bartebyen Trondheim merket jeg at beina var gode. Det er en skikkelig god følelse å få! Og de få regndråpene som himmelen slapp ned på oss merket jeg ikke noe til. Kroppen og hodet var innstilt på 540 km med regn, kulde, sol, vind og alt som måtte komme.

Rye Expressen sykler Trondheim - Oslo som et lagtemporitt, det vil si at vi kjører en fartsrulle med opp mot 20 ryttere i front og noe vi kaller en hale med resten av laget. Det starter 30 ryttere i lagkonkurransen. Det er ikke noe krav om at disse skal komme samlet inn i mål, men lagkonkurransen blir avgjort ved å ta summen av sluttiden til de 10 første i mål. I sykkel er vindmotstanden vår hardeste konkurrent. Derfor vil det (nesten) alltid være slik at flere ryttere sammen som veksler på å ligge i front, vil kunne holde betydelig høyere gjennomsnittshastighet enn ensomme ryttere. Dermed denne fartsrulla som innebærer at vi aldri ligger mer enn 15-25 sekunder i front. Når vi faller bakover i rekken igjen, så faller også pulsen dramatisk. Sånn sett orker vi å holde høy hastighet hele veien fra Trondheim til Oslo.

I år var Ryes Expresslag i knallform foran Styrkeprøven. Søndag 10. juni vant vi det 235 km lange rittet Mjøsa Rundt på ny rekordtid; 5 timer og 12 minutter, eller om lag 45 km/t i gjennomsnittshastighet. Det er fort! Så vi hadde store forventninger til oss selv i Styrkeprøven. Vi prater aldri om rekorder, men vi fokuserer kun på arbeidsoppgavene. Rekordtider kommer eventuelt om været tillater det.

Årets Styrkeprøve ble kanskje den våteste turen gjennom tidene, men temperaturen var ikke så aller verst. I Trøndelag hadde vi til dels motvind og sidevind. Over Dovrefjell var det tendenser til å være tørt, men vinden stod rett i mot oss. Likevel holdt vi høyere hastighet enn noen gang tidligere til Dombås. Nedover i Gudbrandsdalen var det lite vind, men regnet pisket på oss i stadig større styrke. Når vi passerte Lillehammer var laget ca. 12 minutter foran rekordskjemaet vårt fra 2005. I tillegg var sekunderingen mot nærmeste konkurrent i vår fordel. Vi ledet rittet suverent.

I regnvær blir kryss og rundkjøringer såpeglatte, særlig når du kommer på en racersykkel med 2 cm brede dekk. I Lillehammer sentrum skjedde den første velten i laget. Også i området Eidsvoll noe senere fikk vi en velt. Risikoen for velt og skader medførte at vi flere steder på strekningen Lillehammer - Oslo måtte ta det veldig med ro. Mot slutten av rittet hadde vi kun styrefart inn og ut av rundkjøringer.

Glatte veier og stadig mer motvind innover mot Oslo medførte derfor at hastigheten gikk betraktelig ned. Fra å ligge godt foran rekordskjemaet gikk vi til å ligge bak skjemaet. Alle i laget innså at dette ikke kunne bli rekord likevel. Men seieren var det absolutt ingen som truet! På et tidspunkt fikk vi melding om at vi ledet med nesten 40 minutter. I mål vant vi med litt over 35 minutter på CK Victoria. På dette nivået er en slik tidsdifferanse en utklassing!

Sluttid for Rye i 2007: 13 timer, 41 minutter og 55 sekunder. Rekorden fra 2005 lyder på 13 timer, 28 minutter og 48 sekunder. Så med mindre gunstige værforhold i år enn i 2005 og også 3 km lengre distanse i år (ny trase mellom Moelv og Rudshøgda), så anser vi årets tid til å være minst like god som i 2005.

Jeg skrev innledningsvis at jeg hadde en superdag. Faktisk følte jeg meg ikke veldig sliten når jeg kom i mål. Det har aldri skjedd tidligere i Styrkeprøven for meg. Sånne dager som jeg hadde lørdag 23. juni er veldig sjeldne, men de kommer når alle forberedelser er gjort 100 prosent riktig. Det gjelder derfor å notere seg nøyaktig hva som ble spist og drukket inn mot rittet, hvor mange timer søvn det ble de siste to ukene og ta vare på treningsdagboka for hele sesongen. Oppskriften for meg ligger altså gjemt ett eller annet sted her. Jeg må også sammenligne med tidligere år, for eksempel de årene hvor det har gått mye tyngre. Hva er gjort annerledes?

I tillegg tror jeg at været underveis var i min fordel. Jeg har aldri hatt særlige problemer med å takle kalde og våte forhold. Faktisk tror jeg at en av mine mentale styrker er å takle dårlig vær. Og helt sikkert er det at kroppen min liker heller 14 grader enn 30 grader når den skal sykle hardt og lenge.

Avslutningsvis vil jeg bare få sagt at en seier i Styrkeprøven slik som Rye Expressen har gjort seks år på rad er et enormt lagarbeid. Det er ikke bare de rytterne som kommer i mål som fortjener seieren, men like mye de rytterne som enten bryter eller faller av og hele serviceapparatet til laget. I år var det 15 ryttere som kom samlet i mål (en rytter kom ca. 12 minutter etter), mens de 14 andre valgte å bryte av ulike årsaker. For å få mat og drikke nok underveis hadde laget med seg 16 personer i serviceteamet fordelt på fem biler og en motorsykkel. Det er altså et enormt apparat som settes i sving for å få oss fort frem mellom Trondheim og Oslo. Uten serviceteamet er Expressen uten mulighet til å vinne.

Les gjerne mer om Styrkeprøven og Expresslaget på http://www.sportsklubbenrye.no/soek.php?aid=3302&k=sjef&mid=