|
Hard terrengsykkeltur i Nordmarka14.jul.2007 @ 18:19
Lørdag 14. juli var det oppholdsvær på formiddagen, men regnet kom - som vi er blitt veldig vant til - på ettermiddagen. Heldigvis var dagens harde terrengsykkeltur unnagjort innen sprutregnet kom til Oslo.
Start i dag var hjemmefra og via Bogstad inn i Sørkedalen. Med på dagens tur ble Sindre Næss (også han sykler i Rye). Vi hadde planlagt en hard treningstur på terrengsyklene. Så det ble 81 km med 1440 høydemeter. Det er ikke noe i forhold til de som sykler Transalp som begynte i dag. Traseen vi valgte i Nordmarka gikk som følger: Bogstad - Sørkedalen skole - Pipenhus - Kringla - Heggelia - Pipenhus - Elveli - Finnerud - Kikut - Bjørnholt - Skjærsjøen - Ullevålseter - Skjennugen - Tryvann - Tryvannstårnet - Bogstad.  Bildet over viser dagens tur: Rød kurve er pulsen min (gjennomsnittspuls på 138 slag i minuttet), mens den sorte kurven er høyden over havet. Langs x-aksen er det antall syklet km. Dette var en meget herlig treningstur og både Sindre og jeg ble dyktig slitne. Vi presset hverandre ganske bruktbart i motbakkene. Dagens trase er ypperlig hard treningsrunde for de som skal teste formen mot Birkebeinerrittet. Så der fikk dere det tipset. Sindre skal sykle Birken, mens jeg holder meg unna det arrangementet. I morgen blir det lang løpetur på 2 timer i marka. Jeg skal finne noen våte myrer (det blir ikke vanskelig etter alt regnet!) og prøve å holde farten oppe. Utrolig slitsomt, men heldigvis lite belastende for knær. Verdens høyeste målsetning12.jul.2007 @ 09:45
Artikkel publisert i Kondis nr. 5-2007:
Mot slutten av mars neste år er det stor sannsynlighet for at jeg er på vei mot Himalaya. Det er en drøm som nå er i ferd med å realiseres. Drømmen tok til i 1985 når den første norske Everest-ekspedisjonen under ledelse av Arne Næss jr. stod på toppen av verdens høyeste fjell. For en 15-åring som likte fysisk aktivitet og fjellturer ble dette noe som brant seg inn i hjernebarken. En ekspedisjon til en 8000-meter (det er kun 14 fjell over 8000 meter) er en stor utfordring, men først og fremst er en slik tur en fantastisk naturopplevelse uten sidestykke! De fleste går turer i nærområdet sitt, mens mange reiser til for eksempel Jotunheimen eller Rondane. De som virkelig liker fjell forsøker seg kanskje med noen turer i Alpene eller blir med på en trekkingtur i Nepal. De aller ivrigste og mest ihuga fjellfantene begynner kanskje å samle på noen av de sju høyeste fjell på hvert kontinent, mens de ekstreme av disse igjen begynner på 8000-metere og dermed Everest. Det som er poenget er at veien fra noen turer i nærområdet til Everest er en naturlig utvikling. Everest blir ikke første trinn, men er en naturlig prosess hvor en har gått gradene. Jeg har nå gått gradene fra Kikuttoppen i Nordmarka og Galdhøypiggen via Kilimanjaro i Tanzania (5895 moh.), Elbrus i Russland (5642 moh.), Aconcagua i Argentina (6962 moh.) til Cho Oyu i Himalaya (8201 moh.). Så nå er neste steg Mt. Everest (8850 moh.) og det er et naturlig trinn opp fra turen til Cho Oyu i 2006.  På bildet befinner jeg meg på toppen av Cho Oyu, 8201 moh. I bakgrunnen til høyre ser vi Mt. Everest, 649 meter rett opp. Tilfredsstillelse Mange spør meg om hvorfor. Jeg har ikke noe enkelt svar. Ekspedisjoner til høye fjell er ofte svært anstrengende, tidkrevende, kostbare og med til dels ganske uhygieniske forhold. Og det kreves masse forberedelser til slike klatreturer både fysisk, mentalt og ikke minst i forhold til utstyr som skal med. Hvis en til slutt lykkes og når toppen og kommer velberget hjem, er det en enorm tilfredsstillelse. En enorm fysisk og psykisk utladning! Det som er sikkert er at etter slike kraftanstrengelser så er det så inderlig mye mer deilig å slappe av hjemme. Så setter man også større pris på de små tingene i hverdagen, som for eksempel en dusj, rent sengetøy, ferskt brød og rene klær. Men like viktig drivkraft for meg er gleden av å være på tur. Det er selve turen og ikke toppen som er kilden til motivasjon. Lurer du nå på hvorfor ikke toppen er målet, så tenk som en toppidrettsutøver som kun fokuserer på de enkelte arbeidsoppgavene og likevel vinner medaljer. Lagfølelse Ekspedisjonen til Everest i 2008 er nå i under planlegging. Fra turen som gikk til Cho Oyu (verdens sjette høyeste fjell) er vi fire av seks som reiser sammen til Everest. I tillegg får vi med oss tre andre solide karer, men hvor det kun er en som sikter mot toppen. De to siste planlegger kun å være med til North Cole på litt over 7000 meter. Det blir dermed en liten og oversiktelig gruppe som skal samarbeide mot toppen. Og akkurat det er viktig for at jeg ville være med på denne turen. Av erfaring vet jeg at suksess innebærer samarbeid og lagfølelse. Vi skal gjøre hverandre gode. På de store internasjonale ekspedisjonene tenker hvert enkelt medlem litt for mye på seg selv og altfor lite på gruppen. I vår norske gruppe skal vi fokusere på at vi er på tur sammen. Ekspedisjonen er vellykket når vi alle kommer trygd hjem igjen og fortsatt er gode venner. Dersom vi når toppen av verden er dette en solid bonus. Vi reiser til Himalaya med stor respekt for fjellet og ydmykhet overfor arbeidsoppgavene. Likevel er vi ambisiøse på egne vegne og gruppen. I Kondis vil jeg skrive noen artikler i løpet av høsten og vinteren. Fokuset i artiklene vil være hvilken trening som må til for å gjennomføre en slik ekspedisjon. Derfor er jeg også blitt utfordret av redaksjonen i Kondis til å delta i motbakkeløpet Skåla Opp i august. Så min neste artikkel vil kanskje hete ?Fra Skåla Opp til Mt. Everest?. Det skal bli et slit å delta i et motbakkeløp for en relativ tung syklist som meg, men slitet i Skåla Opp vil ikke være noe i forhold til slitet mot Everest. Flere har sammenlignet klatringen på Everest med å løpe maraton og samtidig puste gjennom et sugerør. Dermed er det viktig å ha en god grunnkondisjon oppnådd gjennom fjellturer og annen fysisk aktivitet i mange år. Treningene fremover vil derfor bestå av blant annet løping i skogen og i motbakker, sykling og styrketrening. Til vinteren blir det skiturer og spesifikk trening som vandring i løssnø med tung sekk. Men mer om treningene vil jeg komme tilbake til i de andre artiklene. Neste mål: Skåla Opp03.jul.2007 @ 11:16
I går begynte jeg treningen frem mot Skåla Opp (www.skaala.no). Skåla Opp er kanskje et av verdens hardeste motbakkeløp. I gjennomsnitt er det litt over 22 prosent stigning. Starten går på Tjugen ved Loen på 28 meter over havet, og i løpet av litt over 8 km skal løperne stige til Skåla som ligger på 1848 moh. Tøft? Ja, utvilsomt.
 (Løypeprofil for Skåla Opp, klikk for større format. Hentet fra www.skaala.no.) Jeg er ingen god løper. Og i så bratt motbakke som det er i Skåla Opp vil jeg få det sinnsykt tøft. Så hvorfor gjør jeg dette? Jo, av den enkle grunn at det er veldig moro å slite litt og ha et mål for treningen. Fremover skulle jeg uansett ha begynt med en del mer løpetrening og motbakkegåing. Det er nødvendig i forhold til neste års målsetting om å klatre til topps på Mt. Everest. Dermed er det også moro å kunne teste formen i Skåla Opp mot noen av de absolutt beste i Norge på motbakkeløping. Så i går løp jeg i 70 minutter med blant annet en gang opp Wyllerløypa og to ganger opp Tryvannskleiva. Det var tung og slitsomt. I dag er beina litt støle og stive, så jeg får sykle noen timer i marka i dag for å "myke" opp beina igjen. |
|
