På trening og tur med Svanen

Kathmandu er hovedstaden i Nepal. Byen ligger i Kathmandudalen mellom Himalaya i nord og Mahabharat-fjellene i sør på 1 325 meter over havet. Det er i dag nøyaktig ett år siden jeg for første gang ankom Kathmandu, og så er det kun 217 dager igjen til jeg setter kursen mot byen. Ved mitt første besøk til Kathmandu ble jeg utrolig sjarmert av denne trange, støyende, overbefolkede (folketallet er anslått til ca. 800 000) og historiske byen. Jeg ble rett og slett meget glad i byen og folket her.


Bilde: Litt av Kathmandu sett fra apetemplet (navnet på grunn av alle apekattene som har tilholdt på tempelområdet).

Kathmandu er som regel utgangspunktet for alle klatrere og fjellvandrerne som skal til Himalaya. I denne byen myldrer det av aktivitet tidlig på våren og høsten av fjellfolk som enten skal på trekkingtur eller på ekspedisjoner til høye fjell. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at Kathmandu flommer over av butikker som selger fjellutstyr og -klær til svært rimelig priser, men vær klar over at mye av dette ikke er ekte varer. Og byen har ufattelig mange "vannhull" for klatrere og fjellfolk til å møtes for å prate - eller skryte - av tidligere ekspedisjoner og bragder.

 

Alle turister samles i Thamel. Det er et lite område i Kathmandu med utrolig mange hoteller, restauranter, puber og butikker med fjellutstyr. Se et kart over Thamel på følgende link http://www.lirung.com/map/map_thamel/Thamel_Map_e.html. Gatene i Thamel er trange og biler, rickshawer (sykkeltaxi), motorsykler og gående myldrer sammen. Det er tuting nesten døgnet rundt! I Thamel finner du også mange internettcaféer, bokhandlere og bakerier. På enkelte gatehjørner står også selgere av hasj og andre stoffer. Altså er det et tilbud til nesten alle her.

Bildet: Bygninger og litt av gaten i Thamel, Kathmandu.



Bildet: Litt av kaoset og myldret på gateplan i Thamel.  

I forkant av Cho Oyu ekspedisjonen i fjor reiste vi ned til Kathmandu med litt ekstra tid. Dermed fikk vi noen dager til å være skikkelig turist. Kathmandu ble grunnlagt i 723 så den har litt historie å vise frem. Hovedstaden i Nepal er full av templer og hellige steder som naturligvis er trekkplaster nummer en for alle turistene som kommer hit. Mange av bygningene står også på UNESCOs liste over verneverdige kulturminner. 

Vi var innom flere templer og hellige bygninger, reiste ut til Bhaktapur og så likbrenningen langs elva. Inntrykkene ble mange og sterke. Vår ankomst til Kathmandu skjedde samtidig som det var en kvinnefestival i byen. Alle kvinnene var kledd i røde klær og et tempel var avstengt for menn slik at kun kvinnene fikk komme inn. Utenfor tempelet danset og sang kvinnene, så vi fikk virkelig oppleve en helt annen kultur enn den norske. Morsomt.

Bilde: Kvinnefestival i byen.
 

Når vi vandret rundt i Kathmandu ser en også mye fattigdom og urene forhold. Vi er i et område med stor fattigdom og lav levealder. Det er ufattelig trist å se mye av denne fattigdommen og en får så lyst til å hjelpe alle, men det blir en nesten umulig oppgave. Trøsten må være at vi som turister til Nepal legger igjen penger som kanskje kan komme de aller fattigste også til gode. Men midt oppi denne fattigdommen, så var det alltid masse smil og glede fra lokalbefolkningen. Overalt så vi bare smil på voksne og barn. Og særlig barna var utrolig sjarmerende. De hadde ingen leker eller dyre PC-spill, men det virket ikke som de klaget av den grunn.

 

Midt i den norske valgkampen hvor vi diskuterer bruken av milliarder kroner og krav om lavere skatt og enda mer velferd til deg og meg, så tror jeg mange i Norge hadde fått et litt annet syn på velferd og skattebetaling med en reise til Nepal. Etter å ha vært i Afrika i 2002 og Nepal og Tibet i fjor, så har i hvert fall jeg tenkt meget annerledes på min egen velferd her hjemme på oljeberget.

Bilde: Disse to jentene sjarmerte staute fjellklatrere i senk! Og de likte godt å bli tatt bilde av!
 

Jeg lengter tilbake til Kathmandu, Thamel og hotell Nirvana. Det skal bli spennende å møte denne fantastiske byen igjen til neste år når reisens mål er Mt. Everest!  

Lørdag 18. august, rett før klokken 10, stod min far og jeg klare til start ved Tjugen i Loen. Foran oss i startfeltet var det ca. 500 deltakere i konkurranseklassen i Skåla Opp (se www.skaala.no). Allerede fra klokken 08 hadde nesten 600 mosjonister begynt å gå oppover mot Skålatårnet, så det var mange folk ute på tur denne dagen. Natt til lørdag hadde min far og jeg sovet i telt på Tjugen camping, og vi hadde flere ganger våknet av at regnet trommet voldsomt på teltduken. Flere ganger tenkte jeg at dette kom til å bli en vanvittig vått og kald tur til toppen. Derfor var vi svært glade lørdag morgen når regnet gav seg. Faktisk var været overraskende bra med oppholdsvær og svake tendenser til litt blå himmel og sol øst for oss rett før start.

 

Skåla ligger som sagt ved Loen i Sogn og Fjordane, ikke langt unna Stryn. Starten i Skåla Opp skjer på et jorde rett ved Tjugen camping som ligger 28 meter over havet. Distansen opp til toppen av Skåla er på 8,2 km, men til gjengjeld er det 1820 meter rett opp (Skålatårnet ligger på 1848 moh). Det betyr en gjennomsnittlig stigning på 22 prosent! Enkelte partier har en stigning på opp mot 35 prosent. Det er meget bratt. For å sammenlikne det med noe, så er for eksempel gjennomsnittlig stigning fra Gressbanen til Frognerseteren knappe 6,3 prosent (distanse på litt under 5 km), eller tenk på Wyllerløypa i Oslo som i gjennomsnitt har en stigning på ca. 18-20 prosent med de bratteste kneikene på ca. 30 prosent. Se også løypeprofil for Skåla Opp på et tidligere innlegg i min blogg.

 

Selv om det er bratt så starter konkurransefeltet i stor fart. Vel, de første tusen meterne er det relativt grei stigning samtidig som traseen går på en skogsbilvei. Nå stilte jeg meg opp sammen med min far ved startmerket som markerte sluttid på 2 timer. Det var en liten tabbe sett i etterkant. Foran meg står det nemlig mange løpere som nok ikke er i stand til å løpe (eller rettere sagt gå) på en sluttid rundt 1t40min eller 1t50min. Det innebærer at jeg må passere mange og på flere steder blir det fort kø. Kø som bremser utgangshastigheten en god del. Kanskje sparte jeg krefter til senere i løpet? Javel, men likevel tror jeg at tidstapet i begynnelsen ble for stort og det er ikke lett å ta inn igjen tapt tid når stigningen er opp mot 35 prosent etter 6 km.

Far (t.h.) og sønn klare til start på Tjugen camping. Toppen av Skåla er bakerst i bildet.

Etter litt over 25 minutter passerte jeg 2 km merket og ca. 350 moh. Nå var det slutt på skogsbilveien og det var en gjørmete sti. Første drikkestasjon ble passert i stor fart, men jeg fikk tak i et krus med litt energidrikke. Temperaturen var ikke så ille, så væskebehovet var ikke enormt. Så bar det oppover lia. Foran meg kunne jeg se en lang, lang rekke av løpere. Vel, løpere er et litt feil uttrykk å bruke. Det er bedre å kalle det gående. For det er så bratt at løping er rett og slett ikke særlig effektiv form for å komme seg opp og nærmere mål. Enkelte partier prøvde jeg å løpe litt, kanskje 12-15 korte skritt. Så ble det nesten stopp og overgang til gange igjen. Noen ganger passerte jeg andre gående når jeg løp, men med engang jeg begynte å gå igjen så kom de opp i ryggen på meg. Altså var det ikke noe særlig bedring av gjennomsnittshastigheten ved å løpe. Derfor fant jeg raskt ut at for å holde gjennomsnittshastigheten oppe, så måtte jeg gå hard og holde det gående hele tiden. Passering 5400 meter, på ca. 1100 moh., skjedde etter 1t05min. Noen få minutter etterpå var jeg oppe ved Skålavatnet på 1165 moh. Nå begynte det å regne og blåse ganske kraftig. Plutselig merket jeg at det ble iskaldt på hodet og ryggen. Heldigvis hadde jeg med meg en liten tynn lue og det hjalp veldig å få den på.  

Etter Skålavatnet er det mye klyving på store steiner, men også noen steintrapper. Jeg hadde en følelse av at steinene var glatte, men mange rundt meg spratt av gårde på steinene. Rett før drikkestasjonen etter Skålavatnet prøvde jeg å løpe litt i noen steintrapper. Det medførte at jeg fikk skikkelig "føling" med leggene mine, nesten litt krampe. Raskt fant jeg ut at gange var eneste riktige.

 

De siste steintrappene opp mot toppen begynner etter 6,4 km på 1350 moh. Jeg passerte etter 1t39min. Akkurat her så jeg Oddvar Brå, som var på vei ned. Han så uforskammet sprek ut. Fortsatt holder tydeligvis skikongen seg i god form! Oddvar var et stort idol for meg når jeg var barn og jeg holdt på med litt langrennskonkurranser.

 

Nå var været skikkelig ruskete med snø/sludd i lufta og iskald vind. Steintrappene var i tillegg glatte, så det gjaldt å passe på balansen. Det er ufattelig langt fra 8 km merke til målstreken. Leggene var vonde og ryggen sliten, men det er bare å fortsette i raskt tempo. Passering av mållinjen skjedde etter 1t55min06sek og det var ufattelig herlig. Sulten, tørst og kald kom jeg meg over mållinjen og mottok min Skålamedalje. Sekken ble så kontrollveid til 3,2 kg (krav om minst 2,5 kg). Nå gjaldt det å finne frem varme og tørre klær fra innerst til ytterst. Det ble en iskald skifteseanse ved siden av Skålatårnet. Fingrene mine ble nesten ubrukelige etter kun noen få minutter. Men jeg mobiliserte krefter til å kle av meg og ta på de tørre klærne.

 

Så gikk jeg mot mållinjen igjen for å se etter min far. Heldigvis slapp jeg å vente lenge. Med kun 1-2 grader på toppen og kraftig vind var de effektive kuldegradene iskalde. Min far gikk opp til Skåla på 2t11min, så jeg var meget imponert over innsatsen. Nå måtte jeg hjelpe en iskald far med å få skiftet til tørre klær. Han var temmelig sliten og i denne temperaturen så jeg raskt hvor lett det er å bli lettere apatisk.

 

Etter skifteseansen begynte vi turen ned til Tjugen. Vi gikk raskt nedover uten stopp. Været og temperaturen var bedre lengre ned. Etter hvert kom kroppstemperaturen tilbake og det føltes egentlig ganske bra. Og heldigvis fikk vi også litt utsikt over Loen og fjorden.

 

Oppsummert:

 

Skåla Opp er en fantastisk tur! Det er knallhardt å gjennomføre på 2 timer eller bedre. Jeg er i dyp beundring for de som klarer dette på tider rundt 1t40min eller bedre. Og også vinneren i klasse M70+ som kom opp på ca. 1 minutt dårligere tid enn meg. Tar også med at jeg med min tid hadde blitt nummer tre i klassen K50-54 år. Tiden til vinneren i kvinneklassen, Anita Håkenstad Evertsen, ble 1t20min43sek, mens Jon Tvedt vant herreklassen på 1t08min39sek. Begge to satte nye løyperekorder.

 

Pulsutskriften min viste at gjennomsnittspulsen var 159 slag i minuttet og maksimalpuls underveis var 168 slag i minuttet. Jeg har ca. 186-189 slag/min i maksimalpuls. Tester på sykkel viser at jeg har terskel på ca. 173 slag/min, men jeg tror at terskelen er noe lavere ved løping. Det som overrasket meg når jeg ser på pulsutskriften er at det er veldig lite variasjon i pulsen underveis. Pulsen kom opp i 155 slag/min etter tre minutter, og den var ikke under 150 slag/min etter de første tre minuttene.

 

Vel, jeg tror nok ikke at jeg har deltatt i min siste Skåla Opp. Dette fristet så absolutt til gjentagelse. Men da skal jeg trene mer i bratte trapper, for eksempel i Holmenkollen. Rask gange i slike trapper tror jeg kan være meget nyttig trening.

Til slutt må jeg også legge til at arrangementet ble gjennomført prikkfritt av arrangøren! Skåla Opp fortjener enda større oppmerksomhet enn arrangementet allerede får.