På trening og tur med Svanen

Mer enn 10 000 klatrere har prøvd å nå toppen av Mt. Everest og over 3 000 har hatt suksess. Hittil har 207 personer omkommet på fjellet. Våren 2007 klarte over 500 klatrere å komme til verdens høyeste punkt, men 6 klatrere omkom enten på vei opp eller ned fra toppen. Statistikken forteller oss at sannsynligheten for å nå toppen er rundt 30 prosent. Det er 24 nordmenn som har stått på toppen av verden, og frem til nå har ingen nordmenn omkommet på verdens høyeste fjell. 

De siste årene har antall personer som forsøker seg på Mt. Everest stadig økt. I 1970 var det litt over 50 klatrere på fjellet, mens det i 1985 var nesten 200 i basecamp enten på nord- eller sørsiden. De siste vårsesongene på Mt. Everest har om lag 1 500 personer per år prøvd å nå toppen av verden, enten fra sørsiden (Nepal) eller nordsiden (Kina/Tibet). I følge statistikken har over 450 av disse klatrerne nådd toppen hvert eneste år. Det betyr at det er rundt 30 prosent sannsynlighet for å nå toppen, uavhengig av alder og kjønn og tidligere erfaring. Nå er grunnlaget for statistikken meget god og solid takket være en person, nemlig Ms Elizabeth Hawley.

Bildet: Mt. Everest sett fra toppen av Cho Oyu.
 

Det begynte med den amerikanske Everest-ekspedisjonen i 1963 og jobben hennes som korrespondent for Reuters, og siden har hun intervjuet nesten samtlige klatregrupper som har passert gjennom Kathmandu. Hennes sirlige noteringer av detaljer om alle klatregrupper som prøver seg på de ulike fjellene i Himalaya, har blitt gjort tilgjengelig via en database, kjent som The Himalayan Database (http://www.himalayandatabase.com). Dermed har det også vært mulig å regne ut den teoretiske sannsynligheten for å nå toppen av verden, samt analysert effekten av alder og kjønn på suksess og død på Mt. Everest.

Bildet: Ms Hawley intervjuer den norske Cho Oyu ekspedisjonen 2006 fra Hvitserk i Kathmandu. 

De første ekspedisjonene til Mt. Everest ble gjennomført i 1920-årene. I 1922 ble det rapportert om 7 døde, mens i 1924 døde 4 klatrere i forsøkene å nå toppen. Alle disse ekspedisjonene ble gjennomført fra nordsiden (Tibet). Det var i 1949 at Nepal overraskende åpnet landet sitt for utenlandske klatrere og dermed en mulighet for å nå verdens tak via sørsiden. Allerede i 1921 hadde George H. Leigh Mallory rapportert om at en mulig rute til Everest kunne være gjennom Khumbu Icefall. Så allerede i 1950 reiste noen klatrere inn i Khumbu-dalen i Nepal for å undersøke mulighetene for en rute opp til toppen.

Om George H. Leigh Mallory: Britisk fjellklatrer som omkom på nordsiden av Mt. Everest 8. juni 1924. Mallory prøvde å bestige Mt. Everest sammen med Andrew Irvine i en britisk ekspedisjon. Tidlig om morgenen 8. juni gikk de to klatrerne ut fra leir 6 på nesten 8 000 meter. Et annet ekspedisjonsmedlem mente i ettertid å ha observert Mallory og Irvine gjennom det skiftende skydekket, høyt på nordryggen og på god vei mot toppen. De to klatrerne kom aldri tilbake. I ettertid har spekulasjonen om de to kom helt opp til topps, og så døde på returen, vært et av de store mysteriene i historien om Mt. Everest. I 1999 ble Mallorys dypfryste kropp funnet på 8 200 meter. Det er enkelte funn på stedet som kan tyde på at Mallory og Irvine var på vei ned i mørket. Dermed er det fullt mulig at de to kan ha vært på toppen. Likevel er det mange som hevder at de to umulig kan ha vært på toppen. Dette begrunner de med at utstyret og klatreferdighetene Mallory og Irvine hadde ikke var godt nok for å komme over "the second step" - den siste vanskelige passasjen før toppen. I dag bruker nemlig alle ekspedisjoner aluminiumsstiger for å passere denne 50 meter høye og delvis loddrette klippeveggen på 8 600 meter. I 2004 var en ny ekspedisjon på leting etter Irvine, i håp om å finne kameraet de to hadde med seg og som trolig Irvine bar. Hvis kameraet ble funnet kunne muligens filmen fremdeles fremkalles, og kanskje kunne verden få svar på gåten fra 1924. Men kroppen til Irvine eller kameraet ble ikke funnet, og gåten er fremdeles uløst.
 

Da Nepal ble åpnet for utenlandske ekspedisjoner ble samtidig Tibet okkupert av Kina. De kinesiske myndighetene stengte grensen for utlendinger og ruta som gikk fra nordsiden ble stengt. Dermed ble Mt. Everest første gang besteget fra sørsiden, via Khumbu Icefall, 29. mai 1953 av Tenzing Norgay og Sir Edmund Hillary.

 

I 1979 åpent Kina igjen grensen for at utenlandske klatrere skulle få adgang til rutene i Tibet, og allerede i 1980 var det to vellykkede ekspedisjoner fra nordsiden til toppen av Mt. Everest (japansk gruppe og solo av Reinhold Messner). I 1985 ledet Arne Næss jr. den første norske ekspedisjonen til Mt. Everest, og seks nordmenn kom seg opp på verdens tak. Ekspedisjonen til Arne Næss jr. besteg fjellet fra sørsiden. Frem til i dag har 24 nordmenn stått på toppen av fjellet og av disse er det to kvinner (Randi Skaug og Cecilie Skog).

 

I fagtidsskriftet Biology Letters utgave 3/2007, har forskerne Huey og Salisbury sett på et utvalg av 2 211 klatrere i perioden 1990 - 2005 på Mt. Everest basert på Ms Elizabeth Hawley notater. I dette utvalget er det kun klatrere som prøver seg på verdens høyeste fjell for første gang. Utvalget omfatter også kun rene ekspedisjonsmedlemmer og ikke bærere eller høyde-sherpaer. De har i sin artikkel kun analysert data for vårsesongen. Dette på grunn av at vårsesongen er hovedperioden for alle ekspedisjonene til Everest, nesten 8 av 10 ekspedisjoner skjer om våren. Aldersspredningen i utvalget er fra 15 (det er ungt til å forsøke seg på Everest!) til 69 år, men rundt halvparten av klatrerne er mellom 31 og 43 år. Nesten 90 prosent er menn (!), men kvinneandelen er svakt økende de siste årene. Det er kun 38 prosent av klatrerne som hadde erfaring fra noen av de tretten andre fjellene over 8 000 meter i Himalaya.

 

Av de 2 211 klatrerne som var med i utvalget kom 30,7 prosent til topps og oppnådde suksess. Dessverre var det 1,5 prosent som omkom enten på vei opp eller ned. Det er absolutt verdt å merke seg at sannsynligheten for å dø øker dramatisk for de som står på toppen. Av de som står på toppen er det 2,4 prosent som dør på vei ned, og suksess er plutselig blitt snudd til en forferdelig tragedie.

 

Det var ingen signifikant forskjell mellom kjønnene når det gjaldt sannsynligheten for å nå toppen, men alder har en viss betydning. Frem til fylte 40 år var det ingen vesentlig endring i sannsynligheten for suksess, men etter fylte 40 år falt sannsynligheten dramatisk med økende alder. De over 60 år har mindre enn 20 prosent sannsynlighet for å komme helt opp til verdens tak, mens en 35-åring kan regne mellom 35 og 40 prosent sannsynlighet for sin suksess.

 

Når det gjelder sannsynligheten for å dø, er den temmelig lik for alle aldre inntil fylte 60 år. Så øker sannsynligheten for å omkomme vesentlig. I utvalget til forskerne er det faktisk slik at de over 60 år har omtrent tre ganger så stor risiko for å omkomme som yngre klatrere (5 prosent mot 1,5 prosent). Forskjellen i alder blir enda mer synlig når forskerne så kun på dem som stod på toppen. Da var sannsynligheten for å dø ca. 25 prosent for klatrere over 60 år, mens yngre klatrere har i gjennomsnitt 2,2 prosent risiko for å omkomme.

 

Når forskerne forteller oss at 60-åringer har bemerkelsesverdig høyere sannsynlighet for å omkomme, så tror jeg at forskernes statistiske modell overvurderer denne sannsynligheten en god del. Problemet med å fastslå sannheter for personer over 60 år blir vanskelig når antall 60-åringer i utvalget til forskerne er svært begrenset.

 

Det er også verdt å merke seg at klatrere med erfaring fra andre høye fjell i Himalaya har økt sannsynlighet for suksess (39 prosent mot 26 prosent). Derimot opplever ikke erfarne "fjellfolk" noe lavere sannsynlighet for å omkomme, men faktisk en marginal høyere sannsynlighet enn uerfarne klatrere.

 

Artikkelen i Biology Letters var ikke første gang Huey og Salisbury har analysert informasjonen som Ms Elizabeth Hawley har notert. I American Alpine Journal 45 fra 2003 har de to forskerne ? med spesiell interesse for trekking og klatring i Himalaya - studert data fra perioden 1980 til 2002. Bakgrunnen for å starte utvalget i 1980 var at det siden 1980 har vært mulig å velge å gå mot toppen fra både Kina (Tibet) og Nepal. I perioden var det 5 218 klatrere som prøvde å nå toppen av Mt. Everest fordelt på 627 ekspedisjoner (merk at en god del kinesiske ekspedisjoner er utelatt på grunn av usikkerhet om hvem som er klatrere og sherpaer).

 

I analysen som er gjengitt i American Alpine Journal er det nesten 27 prosent av klatrere som når toppen fra nordsiden, mens det er 34 prosent som klarer det fra sørsiden. Det finnes også noen andre ruter mot toppen, men det er svært få som prøver seg på disse. Av de som har prøvd utradisjonelle ruter mot toppen er det kun 9 prosent som har suksess. Et interessant funn er at det ikke er noen sammenheng mellom suksess på nordsiden og sørsiden i samme år. Det innebærer at et år kan det være mange som når toppen fra for eksempel sørsiden, men nesten ingen fra nordsiden eller vica versa.

 

Basert på hva media skriver om Mt. Everest blir en ofte ledet til å tro at klatring på verdens tak er svært farlig med stor sannsynlighet for å omkomme. I perioden 1980 til 2002 omkom 91 klatrere og 38 høydesherpaer, det vil si om lag 1,7 prosent av samtlige klatrere som prøvde seg på fjellet. Huey og Salisbury finner ingen signifikant forskjell på antall omkomne på de to tradisjonelle rutene mot toppen. Det har vært 1,8 prosent som har omkommet på nordsiden og 1,4 prosent på sørsiden av fjellet. Risikoen ved å velge en utradisjonell rute er derimot signifikant større enn på de tradisjonelle rutene; 2,4 prosent.

 

Til sammenligning viser statistikk fra Mt. McKinley (6 193 moh.) i Alaska for perioden 1990 til 2000 at 0,2 prosent av klatrerne omkom, mens for perioden 1954 til 1994 har nesten 4 prosent av klatrerne på K2 (8 611 moh.) i Kina/Pakistan omkommet. Det innebærer at Mt. Everest er farligere enn Mt. McKinley, men mindre risikofylt enn K2. I tillegg bør det tas med at klatrere som reiser til K2 normalt er bedre trent og med mer erfaring enn de som prøver seg på Mt. Everest. Dette på grunn av at K2 er et meget teknisk vanskelig fjell å bestige og at det ikke arrangeres kommersielle turer til fjellet.

 

I en sammenlikning med dødsfall på Mt. Everest kan det også være interessant å se på hyppigheten av dødsulykker i en annen risikosport, nemlig fallskjermhopping. Norsk Luftsportforbund oppgir at det er ca. 1 800 lisensierte fallskjermhoppere i Norge og at disse i gjennomsnitt utfører rundt 45 fallskjermhopp i året (statistikk kun for Norge, mange utfører også fallskjermhopp i utlandet som ikke blir loggført i Norge). De mest aktive fallskjermhopperne utfører nok opp mot 900 fallskjermhopp i året, men disse personene er også de som er involvert i færrest ulykker. Siden 2004 har det ikke vært noen som har omkommet under fallskjermhopping, men i årene før 2004 sier statistikken at det skjer en ulykke med tragisk utfall per år. Så anslagsvis kan vi anta at det skjer ett dødsfall per 190 000 fallskjermhopp, eller at i gjennomsnitt skal en lisensiert utøver holde på i 760 år før det går galt. Det bør altså være langt tryggere å holde på med fallskjermhopping enn klatring på Mt. Everest.

 

Det er også interessant å se på hva som blir rapportert som årsakene til dødsfallene på Mt. Everest. I statistikken fra The Himalayan Database skiller de mellom samtlige dødsfall i klatreperioden før og etter toppforsøket, og dødsfallene som skjer på toppforsøket (enten på vei opp eller ned fra toppen).

 

Årsakene til de fleste dødsfallene som skjer alle andre dager med unntak av på "summit-day", er skred, fallende is og steinsprang (54 prosent), mens fallulykker står for 27 prosent. AMS (Acute Mountain Sickness) eller høydesyke står for kun 5 prosent, men nå kan for eksempel fallulykker også skyldes at klatreren er på vei inn i et stadium av AMS. Utmattelse står for kun 1,5 prosent. 

 

På "summit-day" er det rene fallulykker som er årsaken til de aller fleste dødsulykkene, med nesten 49 prosent. Det er ingen rapporterte omkomne på toppdagen på grunn av skred, fallende is og steinsprang. Utmattelse forklarer 14 prosent av dødsfallene, mens kuldeeksponering og frostskader forklarer 19 prosent. Igjen er AMS veldig sjelden årsak til at noen omkommer (5 prosent), men det er absolutt mulig å tro at forstadier til AMS kan bety utmattelse, frostskader eller svimmelhet som medfører et fall med dødelig utfall.

 

De funnene som forskerne rapporterer om er interessante. Det er heller ingen grunn til å tvile på datagrunnlaget og analysene. Enhver klatrer som vil prøve seg på Mt. Everest (eller et annet høyt fjell) bør studere tallene og tenke igjennom hva det innebærer, først og fremst med hensyn til risiko og mulighetene for ikke å komme levende hjem igjen. Forskerne konkluderer med at sannsynligheten for suksess og død er uavhengig av kjønn, men veldig påvirkelig (sensitiv) for alder. Det er først og fremst de unge (under 40 år) som opplever suksess på Mt. Everest.

 

Et lite savn ved analysen til forskerne er at de ikke har kontrollert for hvem som bruker ekstra oksygen fra flasker for å komme til toppen mot de som går uten ekstra oksygen. Bruk av ekstra oksygen gjør det garantert lettere å komme til topps og levende ned igjen. Det er ikke få historier fra fjellet om klatrere som har gått tomme for oksygen på vei ned fra toppen, og så omkommet. I statistikken for Mt. Everest er det rundt 5 prosent som ikke har med seg ekstra oksygen.

 

Siden 2000 har antall klatrere som reiser til Mt. Everest økt dramatisk. Dette blir ofte forklart med at det er stadig flere i den vestlige verden som har bedre økonomi og dermed større muligheter for å realisere en drøm. Derfor har også antallet selskaper som arrangerer "pakketurer" til Mt. Everest økt betraktelig. Ved å ta noen raske søk på internett finner vi fort 12 selskaper som alle tilbyr ekspedisjoner til Himalaya. Det er nok ikke alle selskapene som tilbyr like god sikkerhet og erfaring som noe av de selskapene som har drevet i denne bransjen i mange år. Og når prisen på "pakketuren" har blitt en viktig faktor for flere klatrere, så er det kanskje ikke så overraskende at en del elementer som reduserer risikoen blir "glemt" av turoperatørene.

 

I vårsesongen 1996 omkom hele 15 mennesker på Mt. Everest, og 5 av disse omkom 10. mai. Hittil er dette det verste ulykkesåret og enkeltdag på fjellet. De som omkom den tragiske dagen 10. mai var blant annet de erfarne guidene (og eiere av to selskaper som arrangerte ekspedisjoner) Rob Hall og Scott Fischer. Dødsfallene denne våren medførte at andre ekspedisjonsledere og guider begynte å tenke annerledes. Det ble for eksempel ekstremt viktig å få gode og pålitelige værmeldinger med langtidsvarsel for området rundt Mt. Everest, og samarbeid mellom de ulike ekspedisjonene med å få lagt ut faste tau og stiger langs ruta. Russel Brice med erfaring fra Himalaya siden 1974 ble en pådriver for dette arbeidet, og i dag kalles han med rette "Himalaya-sjefen" i klatremiljøet.

 

Gjennom erfaring og samarbeid på tvers av ekspedisjoner og med betydelig innslag av pålitelige værmeldinger, har antall dødsfall falt på Mt. Everest. Men sikkerhet koster penger! De store og seriøse selskapene, blant annet Himalayan Experience under ledelse av Russel Brice, ble nødt til å legge på prisen ut til klientene. Derfor har det vært mulig for andre selskaper å konkurrere med de seriøse selskapene på pris, men de kan ikke konkurrere på sikkerhet!

 

Uten å ha vitenskapelig belegg for konklusjonene, så synes det å ha vært en tendens til at mange av dødsfallene på Mt. Everest de siste årene skjer i mer uorganiserte grupper eller hos de mindre selskapene. Det har så langt aldri vært dødsfall blant klatrerne til Russel Brice, men han mistet en sherpa i vårsesongen 2006. Og Russel Brice er knallhard mot sine klienter; han fører ikke opp noen klienter mot toppen uten at de er i fysisk god nok form eller har tidligere erfaring fra fjell og klatring. I mindre selskaper kan det virke som om bare du har penger nok, så skal du jaggu få prøve deg på å nå toppen av verden.

 

Når jeg nå skal reise til Mt. Everest var det en klar forutsetning for meg at turen måtte organiseres slik at vi inngår i den store ekspedisjonen til Russel Brice. Ved å være en del av et opplegg som prioriterer sikkerhet og helse i så stor grad, er sannsynligheten for et tragisk utfall også redusert til et minimum. Gruppen av nordmenn som reiser ned til Mt. Everest i vårsesongen 2008 har også prioritert sikkerhet på den måten at vi betaler ekstra for nok oksygenflasker til toppforsøket, legger inn mange nok dager til akklimatisering og skal på forhånd trene på klatring. Hittil har ingen nordmenn omkommet i Himalaya og heller ikke i 2008 skal det skje!